Bilen min

Bilen min er fin som faen, spinner på første og spinner på annen…
Nei, dette går jo ikke. Det blir plagiat. For uinvidde kan jeg fortelle at dette er begynnelsen på en Øystein Sunde-sang. Øystein Sunde ja, den rappkjefta og bartebekledde mannen fra … tja, jeg er neimen ikke sikker på hvor han kommer fra. Jeg har vokst opp med Øystein Sunde. Nei, ikke bokstavlig, men jeg har hørt mye på han gjennom oppveksten. Jeg tror kanskje noe av fascinasjonen min for han, er hans fortryllende omgang med ord. Den mannen kan si utrolig mange ord veldig fort. Han er visstnok en racer på gitar også, men jeg har ikke gitarkunnskap nok til å si noe om det. Men dette skulle jo ikke handle om Øystein Sunde, det skulle handle om Bilen.

Bilen er en Suzuki Baleno stasjonsvogn, 1998-modell. Den er metalic blå, og utstyrt med Norgespakken. Riktignok er det enkelte deler av den pakken som ikke virker helt som de skal lenger… Bilen begynner å bli gammel, og den viser tydelig tegn på alderdom, men den lunter likevel trofast av gårde. Jeg er veldig glad i bilen min. Jeg husker da den kom til oss, til meg og eksmannen. Den var helt ny –og så vakker at det nesten gjorde vondt. Vi hentet den en varm sommerdag, og vi nøt turen hjem med aircondition. Dette var kort tid før eldstegutten meldte sin ankomst. På grunn av barna har airbagen i passasjersetet blitt koblet ut og inn igjen to ganger. Man skal nemlig ikke kombinere airbag og barneseter. Spesielt ikke hvis det er barn i det setet… Jeg håper airbagen fremdeles virker, jeg har aldri fått anledning til å prøve.

Jeg elsker å kjøre. Og Bilen har fått fartet ganske mye. Utallige mil har vi lagt igjen langs E134, mellom Bergen og Rjukan. Bilen var min gode venn og støtte da jeg rotet meg inn i hovedstaden, på stressende leting etter et trygt sted å parkere den. Den har hatt fraktet meg til Rogaland, via sørlandet og opp gjennom Telemark. Nordligste punktet på merittlisten er Lillehammer –kanskje ikke så mye å skryte av. Men tilgjengjeld har den vært helt sør i Danmark. Ja, Bilen har faktisk også vært i Tyskland.

Bilen er en skilsmissebil, og jeg fikk omsorgsretten. Den har nok ikke hatt spesielt mye samvær med far, men det har ikke vært noe problem. I alle fall ikke for meg og den. Bilen har aldri vært sær, og har ikke stoppet for meg en eneste gang. Den har likevel vakt bekymring, men det har vært av det økonomiske slaget. Det har ikke vært alvorlige sykdommer, men det koster jo å holde den frisk. Da hjelper det godt på at broren min er mekaniker. Han har fungert som en omsorgsfull onkel for Bilen. Det er vi veldig takknemlig for.

Vi har det bra sammen, Bilen og jeg. Den hoster og harker litt, men den gjør fortsatt sitt beste for å glede meg. Og det klarer Bilen. Jeg vil alltid huske dens trofaste dur, og bære alle våre gode minner med meg i hjertet mitt.

Jeg -et ondskapsfullt menneske...?

Her har det snødd myyye... Det var ikke noe snø da jeg reiste hjemmefra på torsdag. Da jeg kom hjem mandag derimot... Aj aj aj... Jeg måtte kave meg frem gjennom snø til knes... Og jeg har ikke noe måke med -men ett par turer frem og tilbake med subbeskritt (skjønt, jeg kunne ikke gå stort annerledes med den mengden snø...) og en tørr bukse da jeg kom inn gjorde likevel susen. Og siden har det snødd mer.

Jeg kikket nettopp tilfeldigvis ned mot naboens hus, og oppdaget at det henger snø (les; tung, våt snø) utover taket. Dette er et gammelt hus, med inngangsdør midt på langsiden, uten noe vindfang. Så når snøen (den tunge, våte snøen) på taket raser, kommer den til stenge døren... Jeg følte til min store overaskelse en slags infam glede over tanken på at naboene mine kunne risikere å bli innesnødd! Ja, jeg satt faktisk og lo høyt for meg selv! Jeg må være et ondt menneske... Straffen får bli å måke på ny utenfor her -med bare meg selv til hjelp...

Til en venn

Av en eller annen grunn ser det ut til at kreativiteten er på topp når jeg forsøker å få sove... Når tankene først begynner å kretse, og verselinjene dukker opp, da er det bare å få skrevet det ned med en gang før det forsvinner igjen ;-)
Resultatet av nattens inspirasjon er et dikt til en veldig god venn -du vet hvem du er :)

**********

Jeg snublet over en annonse i et blad
Og nå lurer du kanskje på hva det var?
Det var fra en jente som ville ut å gå
Sammen med andre og deres små

Jeg var ny i byen, og sendte mitt svar
Etter noen dager til senteret det bar
Der skulle vi møtes for første gang
Mellom butikker med ting og tang

Du var veldig blid og grei
Jeg tror også at du likte meg
Vi møttes ofte, ble bedre kjent
Skravlet mye og det kunne bli sent

Du og jeg fant tonen fort
På et øyeblikk var det gjort
Dette skjedde i nitti-åtte
Lenge før de små gikk på potte

Jeg håper ikke at du nå blir sur
Men det var ikke så ofte vi gikk på tur
Til gjengjeld skravlet vi desto mer
Det er helt greit, slik jeg det ser

Ungene våre trivdes godt i lag
Men de er ikke så mye sammen i dag
Det var kanskje ikke annet å vente
Jeg har gutt og du har jente

Du liker solfest, har vært med meg på det
Det betyr mye for meg at du ble med
Jeg ville gjerne vise hvor jeg kommer fra
Det gikk fint, og festen ble bra

Vi har også vært på andre fester
Og selv om ikke du liker hester
Fikk du også møte andre venner
Som jeg fra hestemiljøet kjenner

Vi har kjempet våre slag, både du og jeg
Og endelig kom lykken din vei
Det begynner å ta form, ditt drømmehus
Nå ønsker jeg deg et liv i sus og dus

Jeg trodde det var en turvenn jeg fant
Det viste seg å være en hjertevenn jeg vant
Vi skal holde sammen lenge
For vårt vennskap har ingen ende

Mennene i mitt liv

Kurt var min første store kjærlighet
Men forholdet hadde ikke noen varighet
I fire dager elsket han meg
Før han slo opp og dro sin vei

Øystein fra Ørsta gjorde at hjertet mitt letta
Han kjørte moped, og mamma fikk hetta
Han bodde på hybel, ikke i villa
-og gikk under tilnavnet Møresilda

Med Espen var det ganske alvorlig
Selv om det til slutt endte dårlig
Vi snakket om ringer, men det gikk trått
Og etter to år gikk vi hver til vårt

En trailersjåfør mitt hjerte vant
Sammen vi flyttet til en annen kant
Ti år og to barn det ble med Frode
Før vi våknet opp på hver vår klode

Jeg vet det er noen jeg ikke har nevnt
Men det betyr ikke at de er glemt
Det er nå slik på den vei vi skal vandre
At noen husker man bedre enn andre

Det er plass til en ny på listens topp
Han har bare ikke dukket opp
Det viktigste er nå likevel
At jeg omsider kan elske meg selv

Kjærlighet

Lys i mørket

Jeg liker mørket. Har aldri vært mørkredd. Jeg kan forstå mennesker som er det, for ting kan se ganske annerledes ut i mørket og en livlig fantasi kan lett løpe løpsk. Jeg liker å være ute i mørket, og spesielt når det er stjerneklart. Det er så utrolig vakkert å se alle stjernene. Dessverre er det jo sånn at jo lysere det er, jo færre stjerner kan du se. Ergo –jo mørkere det er, jo flere stjerner kan du se. Og så fullmånen da! Kan du tenke deg noe mer fantastisk enn en kald natt med en klar fullmåne som lyser opp alt rundt deg…? Vidunderlig…! Det er noe mystisk og mytisk med månen. Ikke så rart at mye overtro er knyttet til månen.

Hvis du aldri har opplevd en mørk natt under stjernehimmelen, eller kanskje du har glemt å sette pris på skjønnheten i en slik opplevelse, da bør du snarest ta deg en tur ut i mørket.

Og vet du hva det beste med mørket er…?
Når det er som mørkest, da kan det bare bli lysere!

På ville veier

Det er ikke alltid det går slik man tror
Men man lærer av det, og vokser og gror
Min rastløse sjel har ført meg vill
Og samtidig vist hvor jeg hører til

Flyttet fra storbyen ved vestlandets kyst
”hjem” til småbyen med liv og lyst
Jeg savnet familien og fant ikke ro
Lengtet tilbake, og over fjellet jeg dro

Vinteren var mørk, men det lysnet jo snart
Sakte det gikk, men jeg så det helt klart
Solens vandring nedover fjellets bue
-dét er et kjært og vårlig skue

Våren i dalen er riktig så vakker
Bekkene bruser, det grønnes i bakker
Sommeren her er god og varm
Endelig høres småbyens larm

Da høsten kom og solen gikk
Var det vakre farger fjellsiden fikk
Men det hjelper så lite med vakker utsikt
Når tungsinnet avler en helt annen innsikt

Livet mellom fjellene er mer enn natur
Skal man til ”byen”, er det ut på tur
Menneskene her er fastgrodd og sta
Og mer opptatt av naboen enn det som er bra

Jeg hadde ikke trodd jeg var så urban
Men fjellenes tyngde og naboens glan
Gjorde meg ikke særlig tilpass
Så nå pakker jeg atter mitt flyttelass

Nå har jeg forsøkt, jeg ville så vel
Det funket en stund, men jeg gikk på en smell
Og ferden den går, som du skjønner, mot vest
Tilbake til byen der jeg liker meg best

Språktanker

Det er visst noen som syns at jeg både skriver og snakker litt "rart", og til tider komplisert. Jeg gjør da ikke det!? Jeg har riktignok et velutviklet vokabular, et godt språkøre og jeg har alltid vært opptatt språket og språklig korrekthet -men jeg syns ikke det er rart for det ;-)

Språket vårt er utrolig spennende! Små nyanser kan utgjøre store forskjeller, og når man ser de små detaljene kan man finne mye festlig i aviser og blader ;-)

Språket er hele tiden i utvikling, og det er forståelig at det må være slik. Det har skjedd mye på veien fra norrønt språk, via dansk, til dagens norsk -med to skriftspråk og utallige muntlige dialekter. Men jeg syns ikke noe om det som skjer nå... Folk skriver på dialekt, sms-språket brukes også andre steder enn i sms'er -språket er rett og slett i forfall! Jeg vet ikke om det er fordi de faktisk ikke kan skrive ordentlig, eller om det bare er latskap som gjør det. Jeg syns det er både vanskelig og irriterende å lese dialektskrift -og for en dyslektiker må det jo være ti ganger verre!?

Jeg liker å høre "de gamle" prate, de bruker et mye penere språk enn de fleste andre gjør i dag. Jeg hørte en overveldet Henki Kolstad på TV da han vant æres-Amanda; "At dette skulle vederfares meg" -og det er jo ganske kult. Men det er ingen som prater sånn lenger... Jeg er nok født noen år for sent. Men jeg akter å ivareta den språklige arven vår så godt jeg kan -og på min egen måte. Selv om dette kan oppleves enerverende for mine omgivelser ;-)

Tro og tvil -og fri vilje.

Får du noia av ordet "Gud"...? Da bør du ikke lese videre...

Jeg pleide å få noia av det ;-) Det er utallige bøker jeg har lagt fra meg nettopp på grunn av det. Jeg har ikke trodd på Gud. Jeg valgte å konfirmere meg borgerlig fordi jeg ikke trodde på Gud. Jeg har trodd at det finnes "noe", men har valgt å ikke kalle det Gud. Jeg giftet meg riktignok i kirken, men det var mer av tradisjon enn av tro... Jeg meldte meg ut av Statskirken for ett par år siden -og da oppdaget jeg Gud ;-) Men jeg er ikke kristen eller på andre måter religiøs av den grunn.

Gud, slik kirken fremstiller ham, har nok ikke passet meg helt. Jeg tror ikke på skyld, skam og Guds tilgivelse. Jeg tror nemlig ikke at Gud fordømmer! Slik jeg opplever det, er "Gud" den universelle kjærligheten, skaperkraften og lyset som vi alle bærer i oss. Men jeg føler meg nærmere Gud i naturen enn i en kirke.

Jeg har diskutert tro og tvil med en venninne. Hun sier hun ikke tror på Gud, for da hadde det ikke vært så mye jævlig som skjedde her på jorden. Om det fantes en Gud, så ville han ha ordnet opp for oss. Jeg er ikke enig. Er ikke det litt for enkelt? Men det fritar oss for ansvar selvfølgelig... Uansett hva du tror på, har du alltid fri vilje -til å ta dine egne valg. Du kan få veiledning, men om du velger å følge den er opp til deg selv.

Mange mennesker velger å ikke høre den lille, indre stemmen. Den som forteller deg hva som er rett og galt. Mye krangel og uenighet bunner i et ønske om makt -på alle plan, både mellom enkeltmennesker og mellom menneskegrupper. Makt er jo besnærende... -men det kan også være ødeleggende. Og Gud kan ikke lastes for enkeltmenneskers valg.

Men DU kan ta gode valg for deg og dine.

Here we go...

Ich bin ein blogger! *oooooh* Det er litt skummelt…

Jeg har selvsagt profil på Facebook –hvem har ikke det…? Jeg har ”bodd” i Nettby, to ganger faktisk. Jeg har prøvd meg på 123-hjemmeside, samt diverse forum. Og nå står bloggingen for tur. Jeg klør etter å skrive nemlig, jeg vet bare ikke helt hva jeg skal skrive…

Jeg er altså Irene, født i det Herrens år 1976 og jeg er Jomfru og Ild-drage.
Andre hendelser i 1976 (wikipedia);

• 15. januar - Odvar Nordli tar over som statsminister etter Trygve Bratteli
• 1. april - Datafirmaet Apple Computer blir grunnlagt av Steve Jobs og Steve Wozniak.
• 25. mai – Vernepliktsalderen i Norge senkes fra 20 til 19 år
• 19. juni – Kong Karl XVI Gustaf av Sverige gifter seg med Dronning Silvia av Sverige
• 6. juli – NORSAT kommer i drift. Oljeplattformene i Nordsjøen får telefon- og data-forbindelse til land
• 27. august – Irene blir født på Rjukan Sykehus
• 1. oktober – Telex-forbindelse mellom fastlandet og Svalbard opprettes
• 11. oktober – Programposten Norge Rundt blir vist for første gang på NRK
• 21. november – Europas første tre-trinns rakett skytes opp fra Andøya Rakettskytefelt

For øvrig ble ikke Nobels fredspris delt ut dette året, men om dette har sammenheng med min ankomst er heller usikkert.
Navnet mitt stammer fra gresk ”Irini” (Ειρηνη) og betyr ”fred”, og etymologisk kommer ”fred” fra det norrøne ”friðr” som betyr ”kjærlighet” og ”fred” og er beslektet med ordet ”fri”. Fred kan defineres som fravær av fiendtlighet, krangel og konflikt, men også som en følelse av indre harmoni og sjelefred. Og jeg er ganske fredelig av meg :)
I følge Statistisk Sentralbyrå er det 6187 kvinner i Norge som har Irene som eneste fornavn. Selv er jeg oppkalt etter moren min som heter Bjørg Irene, som en følge av at hun selv aldri fikk brukt Irene. Så da kan man kanskje si at jeg er resirkulert ;-)

Velkommen til Irenes Verden!