Smerten ligger foran meg som et mørkt og truende vann
Det eneste som venter meg der nede, er såre og vonde følelser
Jeg står ved bredden og dupper tærne nedi
Lurer på hvordan jeg skal orke å senke hele meg
På andre siden ligger noe bedre og venter
Der er det lyst og trivelig
Mange står klar der til å hjelpe meg opp
Men jeg må dykke ned i smerten for å komme over dit
Jeg må bare samle litt mot først…
torsdag 2. april 2009
lørdag 21. mars 2009
Er det ikke typisk?!
Nå er det leeeeenge siden jeg har skrevet noe her, inspirasjonen har rett og slett vært helt borte. Men for ett par dager siden kom tilbake, men da fikk jeg ikke logget meg inn på blogger! *iiiiiiiiik* Jeg kunne lese blogger, både min egen og andres, men fikk ikke opp påloggingssiden.
Gjennomførte alle slags tekniske handlinger, som visstnok skulle hjelpe -men neida. Jeg måtte til og med ringe faren min i dag og få han til å prøve å logge seg på min konto! Og det funket fint. Jeg begynte å nærme meg hysteriske tilstander. Skulle jeg ikke få skrive mer? Var jeg sensurert og kastet ut?? (jeg aner ikke hvorfor jeg skulle vært det...)
Jeg slo av hele pc'en... Det var jo krise... Jeg måtte tenke på noe annet, så jeg ryddet! Og det hjalp! Da jeg slo på pc'en igjen kom jeg inn uten problemer!
Oh -lykke!
Moralen er; selv om du tror jeg har glemt deg, så kommer jeg alltid tilbake når tiden er inne og alt fungerer som det skal ;o)
Gjennomførte alle slags tekniske handlinger, som visstnok skulle hjelpe -men neida. Jeg måtte til og med ringe faren min i dag og få han til å prøve å logge seg på min konto! Og det funket fint. Jeg begynte å nærme meg hysteriske tilstander. Skulle jeg ikke få skrive mer? Var jeg sensurert og kastet ut?? (jeg aner ikke hvorfor jeg skulle vært det...)
Jeg slo av hele pc'en... Det var jo krise... Jeg måtte tenke på noe annet, så jeg ryddet! Og det hjalp! Da jeg slo på pc'en igjen kom jeg inn uten problemer!
Oh -lykke!
Moralen er; selv om du tror jeg har glemt deg, så kommer jeg alltid tilbake når tiden er inne og alt fungerer som det skal ;o)
tirsdag 10. februar 2009
Inni mitt hode.
Fra Øystein Sunde til Lillebjørn Nilsen...
Lillebjørns hode er et hus der hans sanger holder til. Jeg har det på samme måten, men i mitt hode er det ord. Jeg samler på ord nemlig, og de holder naturlig nok til inni mitt hode. Noen ganger slamrer de med døren og prøver å komme ut, alle på en gang. Andre ganger leker de gjemsel med meg; jeg lukker døren opp på gløtt og spør om de vil komme ut å leke, men alle ordene er borte vekk... Vi har nok litt ulik døgnrytme, ordene og jeg, for de vil gjerne leke når jeg driver med andre ting. Og når jeg har tid, er de ofte svært vanskelig å få tak i.
Folk samler på så mye rart, så hvorfor ikke ord? Gamle ord og nye ord, enkle ord og vanskelige ord, arveord og fremmedord. Utrydningstruede ord samler jeg også på, og de er jeg kanskje ekstra glad i, selv om det er vanskelig å bruke de i hverdagen. Og selvfølgelig bruker jeg ordene mine. På sett og vis kan man si at jeg ikke bare samler på ord, men også sammenhenger. For det er jo ikke bare å lire av seg en masse ord, de må passe inn i konteksten.
Jeg har også en liten skattekiste i hodet mitt, med ufrivilllig morsomme ting folk har sagt. Jeg gjemmer på det, og tar det frem når jeg er alene. Da er det nesten julaften og bursdag på en gang! Neida, jeg er ikke sååå ille ;-) Men folk sier mye rart, uten helt å være klar over det. Ordtak for eksempel, som ofte mister hele betydningen fordi ett eller to ord er feil. Det er noe av det som er så spennende med ord -og med språk generelt, det er ikke så mye som skal til for å skape noe helt nytt!
Avslutningsvis tar vi en titt inn i dagens inspirasjonskilde; hodet til Lillebjørn Nilsen:
INNI MITT HODE
Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen ©
Å, mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Jeg har nøkkel til hvert rom. Og jeg kan åpne når jeg vil.
Øret er entréen til mitt sangerhode-hus.
Og der henger klar til hvert sitt bruk en samba og en blues.
I et blått skatoll fins det rock'n roll, og jeg kan velge som jeg vil.
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
I barneværelset sover trygt en liten melodi.
Som for alt vi vet kan vokse til en prektig symfoni.
På loftet ligger noen regler som de små for leke med.
Men også et skrin med kjærlighetsrim som ingen får lov å se.
Kom bli med inn i stua du har aldri hørt sånt spill!
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
I bunad i en krok står Folke Tone for seg selv.
Og sier at hun ble antastet av en jazzlåt forrige kveld.
En frekk synkope som spurte om hun ville bli med i et stikk.
Nå retter a litt på fletta og sier: "Visst var det et kikk!"
Men på kjøkkenet står et frodig tema som vet hva hun vil.
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
På balkongen står en morgensang som aldri var i seng.
Og flørter med et til de grader gammalt slitt refreng.
På gulvet går noen kjente fraser og prøver nye trinn.
Og et rabiat lite plagiat har jammen lurt deg inn.
Rundt lampa finner en døgnflue sin død i elektrisk ild.
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Lillebjørns hode er et hus der hans sanger holder til. Jeg har det på samme måten, men i mitt hode er det ord. Jeg samler på ord nemlig, og de holder naturlig nok til inni mitt hode. Noen ganger slamrer de med døren og prøver å komme ut, alle på en gang. Andre ganger leker de gjemsel med meg; jeg lukker døren opp på gløtt og spør om de vil komme ut å leke, men alle ordene er borte vekk... Vi har nok litt ulik døgnrytme, ordene og jeg, for de vil gjerne leke når jeg driver med andre ting. Og når jeg har tid, er de ofte svært vanskelig å få tak i.
Folk samler på så mye rart, så hvorfor ikke ord? Gamle ord og nye ord, enkle ord og vanskelige ord, arveord og fremmedord. Utrydningstruede ord samler jeg også på, og de er jeg kanskje ekstra glad i, selv om det er vanskelig å bruke de i hverdagen. Og selvfølgelig bruker jeg ordene mine. På sett og vis kan man si at jeg ikke bare samler på ord, men også sammenhenger. For det er jo ikke bare å lire av seg en masse ord, de må passe inn i konteksten.
Jeg har også en liten skattekiste i hodet mitt, med ufrivilllig morsomme ting folk har sagt. Jeg gjemmer på det, og tar det frem når jeg er alene. Da er det nesten julaften og bursdag på en gang! Neida, jeg er ikke sååå ille ;-) Men folk sier mye rart, uten helt å være klar over det. Ordtak for eksempel, som ofte mister hele betydningen fordi ett eller to ord er feil. Det er noe av det som er så spennende med ord -og med språk generelt, det er ikke så mye som skal til for å skape noe helt nytt!
Avslutningsvis tar vi en titt inn i dagens inspirasjonskilde; hodet til Lillebjørn Nilsen:
INNI MITT HODE
Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen ©
Å, mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Jeg har nøkkel til hvert rom. Og jeg kan åpne når jeg vil.
Øret er entréen til mitt sangerhode-hus.
Og der henger klar til hvert sitt bruk en samba og en blues.
I et blått skatoll fins det rock'n roll, og jeg kan velge som jeg vil.
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
I barneværelset sover trygt en liten melodi.
Som for alt vi vet kan vokse til en prektig symfoni.
På loftet ligger noen regler som de små for leke med.
Men også et skrin med kjærlighetsrim som ingen får lov å se.
Kom bli med inn i stua du har aldri hørt sånt spill!
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
I bunad i en krok står Folke Tone for seg selv.
Og sier at hun ble antastet av en jazzlåt forrige kveld.
En frekk synkope som spurte om hun ville bli med i et stikk.
Nå retter a litt på fletta og sier: "Visst var det et kikk!"
Men på kjøkkenet står et frodig tema som vet hva hun vil.
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
På balkongen står en morgensang som aldri var i seng.
Og flørter med et til de grader gammalt slitt refreng.
På gulvet går noen kjente fraser og prøver nye trinn.
Og et rabiat lite plagiat har jammen lurt deg inn.
Rundt lampa finner en døgnflue sin død i elektrisk ild.
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
onsdag 21. januar 2009
Bilen min
Bilen min er fin som faen, spinner på første og spinner på annen…
Nei, dette går jo ikke. Det blir plagiat. For uinvidde kan jeg fortelle at dette er begynnelsen på en Øystein Sunde-sang. Øystein Sunde ja, den rappkjefta og bartebekledde mannen fra … tja, jeg er neimen ikke sikker på hvor han kommer fra. Jeg har vokst opp med Øystein Sunde. Nei, ikke bokstavlig, men jeg har hørt mye på han gjennom oppveksten. Jeg tror kanskje noe av fascinasjonen min for han, er hans fortryllende omgang med ord. Den mannen kan si utrolig mange ord veldig fort. Han er visstnok en racer på gitar også, men jeg har ikke gitarkunnskap nok til å si noe om det. Men dette skulle jo ikke handle om Øystein Sunde, det skulle handle om Bilen.
Bilen er en Suzuki Baleno stasjonsvogn, 1998-modell. Den er metalic blå, og utstyrt med Norgespakken. Riktignok er det enkelte deler av den pakken som ikke virker helt som de skal lenger… Bilen begynner å bli gammel, og den viser tydelig tegn på alderdom, men den lunter likevel trofast av gårde. Jeg er veldig glad i bilen min. Jeg husker da den kom til oss, til meg og eksmannen. Den var helt ny –og så vakker at det nesten gjorde vondt. Vi hentet den en varm sommerdag, og vi nøt turen hjem med aircondition. Dette var kort tid før eldstegutten meldte sin ankomst. På grunn av barna har airbagen i passasjersetet blitt koblet ut og inn igjen to ganger. Man skal nemlig ikke kombinere airbag og barneseter. Spesielt ikke hvis det er barn i det setet… Jeg håper airbagen fremdeles virker, jeg har aldri fått anledning til å prøve.
Jeg elsker å kjøre. Og Bilen har fått fartet ganske mye. Utallige mil har vi lagt igjen langs E134, mellom Bergen og Rjukan. Bilen var min gode venn og støtte da jeg rotet meg inn i hovedstaden, på stressende leting etter et trygt sted å parkere den. Den har hatt fraktet meg til Rogaland, via sørlandet og opp gjennom Telemark. Nordligste punktet på merittlisten er Lillehammer –kanskje ikke så mye å skryte av. Men tilgjengjeld har den vært helt sør i Danmark. Ja, Bilen har faktisk også vært i Tyskland.
Bilen er en skilsmissebil, og jeg fikk omsorgsretten. Den har nok ikke hatt spesielt mye samvær med far, men det har ikke vært noe problem. I alle fall ikke for meg og den. Bilen har aldri vært sær, og har ikke stoppet for meg en eneste gang. Den har likevel vakt bekymring, men det har vært av det økonomiske slaget. Det har ikke vært alvorlige sykdommer, men det koster jo å holde den frisk. Da hjelper det godt på at broren min er mekaniker. Han har fungert som en omsorgsfull onkel for Bilen. Det er vi veldig takknemlig for.
Vi har det bra sammen, Bilen og jeg. Den hoster og harker litt, men den gjør fortsatt sitt beste for å glede meg. Og det klarer Bilen. Jeg vil alltid huske dens trofaste dur, og bære alle våre gode minner med meg i hjertet mitt.
Nei, dette går jo ikke. Det blir plagiat. For uinvidde kan jeg fortelle at dette er begynnelsen på en Øystein Sunde-sang. Øystein Sunde ja, den rappkjefta og bartebekledde mannen fra … tja, jeg er neimen ikke sikker på hvor han kommer fra. Jeg har vokst opp med Øystein Sunde. Nei, ikke bokstavlig, men jeg har hørt mye på han gjennom oppveksten. Jeg tror kanskje noe av fascinasjonen min for han, er hans fortryllende omgang med ord. Den mannen kan si utrolig mange ord veldig fort. Han er visstnok en racer på gitar også, men jeg har ikke gitarkunnskap nok til å si noe om det. Men dette skulle jo ikke handle om Øystein Sunde, det skulle handle om Bilen.
Bilen er en Suzuki Baleno stasjonsvogn, 1998-modell. Den er metalic blå, og utstyrt med Norgespakken. Riktignok er det enkelte deler av den pakken som ikke virker helt som de skal lenger… Bilen begynner å bli gammel, og den viser tydelig tegn på alderdom, men den lunter likevel trofast av gårde. Jeg er veldig glad i bilen min. Jeg husker da den kom til oss, til meg og eksmannen. Den var helt ny –og så vakker at det nesten gjorde vondt. Vi hentet den en varm sommerdag, og vi nøt turen hjem med aircondition. Dette var kort tid før eldstegutten meldte sin ankomst. På grunn av barna har airbagen i passasjersetet blitt koblet ut og inn igjen to ganger. Man skal nemlig ikke kombinere airbag og barneseter. Spesielt ikke hvis det er barn i det setet… Jeg håper airbagen fremdeles virker, jeg har aldri fått anledning til å prøve.
Jeg elsker å kjøre. Og Bilen har fått fartet ganske mye. Utallige mil har vi lagt igjen langs E134, mellom Bergen og Rjukan. Bilen var min gode venn og støtte da jeg rotet meg inn i hovedstaden, på stressende leting etter et trygt sted å parkere den. Den har hatt fraktet meg til Rogaland, via sørlandet og opp gjennom Telemark. Nordligste punktet på merittlisten er Lillehammer –kanskje ikke så mye å skryte av. Men tilgjengjeld har den vært helt sør i Danmark. Ja, Bilen har faktisk også vært i Tyskland.
Bilen er en skilsmissebil, og jeg fikk omsorgsretten. Den har nok ikke hatt spesielt mye samvær med far, men det har ikke vært noe problem. I alle fall ikke for meg og den. Bilen har aldri vært sær, og har ikke stoppet for meg en eneste gang. Den har likevel vakt bekymring, men det har vært av det økonomiske slaget. Det har ikke vært alvorlige sykdommer, men det koster jo å holde den frisk. Da hjelper det godt på at broren min er mekaniker. Han har fungert som en omsorgsfull onkel for Bilen. Det er vi veldig takknemlig for.
Vi har det bra sammen, Bilen og jeg. Den hoster og harker litt, men den gjør fortsatt sitt beste for å glede meg. Og det klarer Bilen. Jeg vil alltid huske dens trofaste dur, og bære alle våre gode minner med meg i hjertet mitt.
Jeg -et ondskapsfullt menneske...?
Her har det snødd myyye... Det var ikke noe snø da jeg reiste hjemmefra på torsdag. Da jeg kom hjem mandag derimot... Aj aj aj... Jeg måtte kave meg frem gjennom snø til knes... Og jeg har ikke noe måke med -men ett par turer frem og tilbake med subbeskritt (skjønt, jeg kunne ikke gå stort annerledes med den mengden snø...) og en tørr bukse da jeg kom inn gjorde likevel susen. Og siden har det snødd mer.
Jeg kikket nettopp tilfeldigvis ned mot naboens hus, og oppdaget at det henger snø (les; tung, våt snø) utover taket. Dette er et gammelt hus, med inngangsdør midt på langsiden, uten noe vindfang. Så når snøen (den tunge, våte snøen) på taket raser, kommer den til stenge døren... Jeg følte til min store overaskelse en slags infam glede over tanken på at naboene mine kunne risikere å bli innesnødd! Ja, jeg satt faktisk og lo høyt for meg selv! Jeg må være et ondt menneske... Straffen får bli å måke på ny utenfor her -med bare meg selv til hjelp...
Jeg kikket nettopp tilfeldigvis ned mot naboens hus, og oppdaget at det henger snø (les; tung, våt snø) utover taket. Dette er et gammelt hus, med inngangsdør midt på langsiden, uten noe vindfang. Så når snøen (den tunge, våte snøen) på taket raser, kommer den til stenge døren... Jeg følte til min store overaskelse en slags infam glede over tanken på at naboene mine kunne risikere å bli innesnødd! Ja, jeg satt faktisk og lo høyt for meg selv! Jeg må være et ondt menneske... Straffen får bli å måke på ny utenfor her -med bare meg selv til hjelp...
torsdag 15. januar 2009
Til en venn
Av en eller annen grunn ser det ut til at kreativiteten er på topp når jeg forsøker å få sove... Når tankene først begynner å kretse, og verselinjene dukker opp, da er det bare å få skrevet det ned med en gang før det forsvinner igjen ;-)
Resultatet av nattens inspirasjon er et dikt til en veldig god venn -du vet hvem du er :)
**********
Jeg snublet over en annonse i et blad
Og nå lurer du kanskje på hva det var?
Det var fra en jente som ville ut å gå
Sammen med andre og deres små
Jeg var ny i byen, og sendte mitt svar
Etter noen dager til senteret det bar
Der skulle vi møtes for første gang
Mellom butikker med ting og tang
Du var veldig blid og grei
Jeg tror også at du likte meg
Vi møttes ofte, ble bedre kjent
Skravlet mye og det kunne bli sent
Du og jeg fant tonen fort
På et øyeblikk var det gjort
Dette skjedde i nitti-åtte
Lenge før de små gikk på potte
Jeg håper ikke at du nå blir sur
Men det var ikke så ofte vi gikk på tur
Til gjengjeld skravlet vi desto mer
Det er helt greit, slik jeg det ser
Ungene våre trivdes godt i lag
Men de er ikke så mye sammen i dag
Det var kanskje ikke annet å vente
Jeg har gutt og du har jente
Du liker solfest, har vært med meg på det
Det betyr mye for meg at du ble med
Jeg ville gjerne vise hvor jeg kommer fra
Det gikk fint, og festen ble bra
Vi har også vært på andre fester
Og selv om ikke du liker hester
Fikk du også møte andre venner
Som jeg fra hestemiljøet kjenner
Vi har kjempet våre slag, både du og jeg
Og endelig kom lykken din vei
Det begynner å ta form, ditt drømmehus
Nå ønsker jeg deg et liv i sus og dus
Jeg trodde det var en turvenn jeg fant
Det viste seg å være en hjertevenn jeg vant
Vi skal holde sammen lenge
For vårt vennskap har ingen ende
Resultatet av nattens inspirasjon er et dikt til en veldig god venn -du vet hvem du er :)
**********
Jeg snublet over en annonse i et blad
Og nå lurer du kanskje på hva det var?
Det var fra en jente som ville ut å gå
Sammen med andre og deres små
Jeg var ny i byen, og sendte mitt svar
Etter noen dager til senteret det bar
Der skulle vi møtes for første gang
Mellom butikker med ting og tang
Du var veldig blid og grei
Jeg tror også at du likte meg
Vi møttes ofte, ble bedre kjent
Skravlet mye og det kunne bli sent
Du og jeg fant tonen fort
På et øyeblikk var det gjort
Dette skjedde i nitti-åtte
Lenge før de små gikk på potte
Jeg håper ikke at du nå blir sur
Men det var ikke så ofte vi gikk på tur
Til gjengjeld skravlet vi desto mer
Det er helt greit, slik jeg det ser
Ungene våre trivdes godt i lag
Men de er ikke så mye sammen i dag
Det var kanskje ikke annet å vente
Jeg har gutt og du har jente
Du liker solfest, har vært med meg på det
Det betyr mye for meg at du ble med
Jeg ville gjerne vise hvor jeg kommer fra
Det gikk fint, og festen ble bra
Vi har også vært på andre fester
Og selv om ikke du liker hester
Fikk du også møte andre venner
Som jeg fra hestemiljøet kjenner
Vi har kjempet våre slag, både du og jeg
Og endelig kom lykken din vei
Det begynner å ta form, ditt drømmehus
Nå ønsker jeg deg et liv i sus og dus
Jeg trodde det var en turvenn jeg fant
Det viste seg å være en hjertevenn jeg vant
Vi skal holde sammen lenge
For vårt vennskap har ingen ende
søndag 11. januar 2009
Mennene i mitt liv
Kurt var min første store kjærlighet
Men forholdet hadde ikke noen varighet
I fire dager elsket han meg
Før han slo opp og dro sin vei
Øystein fra Ørsta gjorde at hjertet mitt letta
Han kjørte moped, og mamma fikk hetta
Han bodde på hybel, ikke i villa
-og gikk under tilnavnet Møresilda
Med Espen var det ganske alvorlig
Selv om det til slutt endte dårlig
Vi snakket om ringer, men det gikk trått
Og etter to år gikk vi hver til vårt
En trailersjåfør mitt hjerte vant
Sammen vi flyttet til en annen kant
Ti år og to barn det ble med Frode
Før vi våknet opp på hver vår klode
Jeg vet det er noen jeg ikke har nevnt
Men det betyr ikke at de er glemt
Det er nå slik på den vei vi skal vandre
At noen husker man bedre enn andre
Det er plass til en ny på listens topp
Han har bare ikke dukket opp
Det viktigste er nå likevel
At jeg omsider kan elske meg selv
Men forholdet hadde ikke noen varighet
I fire dager elsket han meg
Før han slo opp og dro sin vei
Øystein fra Ørsta gjorde at hjertet mitt letta
Han kjørte moped, og mamma fikk hetta
Han bodde på hybel, ikke i villa
-og gikk under tilnavnet Møresilda
Med Espen var det ganske alvorlig
Selv om det til slutt endte dårlig
Vi snakket om ringer, men det gikk trått
Og etter to år gikk vi hver til vårt
En trailersjåfør mitt hjerte vant
Sammen vi flyttet til en annen kant
Ti år og to barn det ble med Frode
Før vi våknet opp på hver vår klode
Jeg vet det er noen jeg ikke har nevnt
Men det betyr ikke at de er glemt
Det er nå slik på den vei vi skal vandre
At noen husker man bedre enn andre
Det er plass til en ny på listens topp
Han har bare ikke dukket opp
Det viktigste er nå likevel
At jeg omsider kan elske meg selv
lørdag 10. januar 2009
Lys i mørket
.jpg)
Jeg liker mørket. Har aldri vært mørkredd. Jeg kan forstå mennesker som er det, for ting kan se ganske annerledes ut i mørket og en livlig fantasi kan lett løpe løpsk. Jeg liker å være ute i mørket, og spesielt når det er stjerneklart. Det er så utrolig vakkert å se alle stjernene. Dessverre er det jo sånn at jo lysere det er, jo færre stjerner kan du se. Ergo –jo mørkere det er, jo flere stjerner kan du se. Og så fullmånen da! Kan du tenke deg noe mer fantastisk enn en kald natt med en klar fullmåne som lyser opp alt rundt deg…? Vidunderlig…! Det er noe mystisk og mytisk med månen. Ikke så rart at mye overtro er knyttet til månen.
Hvis du aldri har opplevd en mørk natt under stjernehimmelen, eller kanskje du har glemt å sette pris på skjønnheten i en slik opplevelse, da bør du snarest ta deg en tur ut i mørket.
Og vet du hva det beste med mørket er…?
Når det er som mørkest, da kan det bare bli lysere!
Hvis du aldri har opplevd en mørk natt under stjernehimmelen, eller kanskje du har glemt å sette pris på skjønnheten i en slik opplevelse, da bør du snarest ta deg en tur ut i mørket.
Og vet du hva det beste med mørket er…?
Når det er som mørkest, da kan det bare bli lysere!
onsdag 7. januar 2009
På ville veier
Det er ikke alltid det går slik man tror
Men man lærer av det, og vokser og gror
Min rastløse sjel har ført meg vill
Og samtidig vist hvor jeg hører til
Flyttet fra storbyen ved vestlandets kyst
”hjem” til småbyen med liv og lyst
Jeg savnet familien og fant ikke ro
Lengtet tilbake, og over fjellet jeg dro
Vinteren var mørk, men det lysnet jo snart
Sakte det gikk, men jeg så det helt klart
Solens vandring nedover fjellets bue
-dét er et kjært og vårlig skue
Våren i dalen er riktig så vakker
Bekkene bruser, det grønnes i bakker
Sommeren her er god og varm
Endelig høres småbyens larm
Da høsten kom og solen gikk
Var det vakre farger fjellsiden fikk
Men det hjelper så lite med vakker utsikt
Når tungsinnet avler en helt annen innsikt
Livet mellom fjellene er mer enn natur
Skal man til ”byen”, er det ut på tur
Menneskene her er fastgrodd og sta
Og mer opptatt av naboen enn det som er bra
Jeg hadde ikke trodd jeg var så urban
Men fjellenes tyngde og naboens glan
Gjorde meg ikke særlig tilpass
Så nå pakker jeg atter mitt flyttelass
Nå har jeg forsøkt, jeg ville så vel
Det funket en stund, men jeg gikk på en smell
Og ferden den går, som du skjønner, mot vest
Tilbake til byen der jeg liker meg best
Men man lærer av det, og vokser og gror
Min rastløse sjel har ført meg vill
Og samtidig vist hvor jeg hører til
Flyttet fra storbyen ved vestlandets kyst
”hjem” til småbyen med liv og lyst
Jeg savnet familien og fant ikke ro
Lengtet tilbake, og over fjellet jeg dro
Vinteren var mørk, men det lysnet jo snart
Sakte det gikk, men jeg så det helt klart
Solens vandring nedover fjellets bue
-dét er et kjært og vårlig skue
Våren i dalen er riktig så vakker
Bekkene bruser, det grønnes i bakker
Sommeren her er god og varm
Endelig høres småbyens larm
Da høsten kom og solen gikk
Var det vakre farger fjellsiden fikk
Men det hjelper så lite med vakker utsikt
Når tungsinnet avler en helt annen innsikt
Livet mellom fjellene er mer enn natur
Skal man til ”byen”, er det ut på tur
Menneskene her er fastgrodd og sta
Og mer opptatt av naboen enn det som er bra
Jeg hadde ikke trodd jeg var så urban
Men fjellenes tyngde og naboens glan
Gjorde meg ikke særlig tilpass
Så nå pakker jeg atter mitt flyttelass
Nå har jeg forsøkt, jeg ville så vel
Det funket en stund, men jeg gikk på en smell
Og ferden den går, som du skjønner, mot vest
Tilbake til byen der jeg liker meg best
Abonner på:
Innlegg (Atom)
