På ville veier

Det er ikke alltid det går slik man tror
Men man lærer av det, og vokser og gror
Min rastløse sjel har ført meg vill
Og samtidig vist hvor jeg hører til

Flyttet fra storbyen ved vestlandets kyst
”hjem” til småbyen med liv og lyst
Jeg savnet familien og fant ikke ro
Lengtet tilbake, og over fjellet jeg dro

Vinteren var mørk, men det lysnet jo snart
Sakte det gikk, men jeg så det helt klart
Solens vandring nedover fjellets bue
-dét er et kjært og vårlig skue

Våren i dalen er riktig så vakker
Bekkene bruser, det grønnes i bakker
Sommeren her er god og varm
Endelig høres småbyens larm

Da høsten kom og solen gikk
Var det vakre farger fjellsiden fikk
Men det hjelper så lite med vakker utsikt
Når tungsinnet avler en helt annen innsikt

Livet mellom fjellene er mer enn natur
Skal man til ”byen”, er det ut på tur
Menneskene her er fastgrodd og sta
Og mer opptatt av naboen enn det som er bra

Jeg hadde ikke trodd jeg var så urban
Men fjellenes tyngde og naboens glan
Gjorde meg ikke særlig tilpass
Så nå pakker jeg atter mitt flyttelass

Nå har jeg forsøkt, jeg ville så vel
Det funket en stund, men jeg gikk på en smell
Og ferden den går, som du skjønner, mot vest
Tilbake til byen der jeg liker meg best