Bilen min

Bilen min er fin som faen, spinner på første og spinner på annen…
Nei, dette går jo ikke. Det blir plagiat. For uinvidde kan jeg fortelle at dette er begynnelsen på en Øystein Sunde-sang. Øystein Sunde ja, den rappkjefta og bartebekledde mannen fra … tja, jeg er neimen ikke sikker på hvor han kommer fra. Jeg har vokst opp med Øystein Sunde. Nei, ikke bokstavlig, men jeg har hørt mye på han gjennom oppveksten. Jeg tror kanskje noe av fascinasjonen min for han, er hans fortryllende omgang med ord. Den mannen kan si utrolig mange ord veldig fort. Han er visstnok en racer på gitar også, men jeg har ikke gitarkunnskap nok til å si noe om det. Men dette skulle jo ikke handle om Øystein Sunde, det skulle handle om Bilen.

Bilen er en Suzuki Baleno stasjonsvogn, 1998-modell. Den er metalic blå, og utstyrt med Norgespakken. Riktignok er det enkelte deler av den pakken som ikke virker helt som de skal lenger… Bilen begynner å bli gammel, og den viser tydelig tegn på alderdom, men den lunter likevel trofast av gårde. Jeg er veldig glad i bilen min. Jeg husker da den kom til oss, til meg og eksmannen. Den var helt ny –og så vakker at det nesten gjorde vondt. Vi hentet den en varm sommerdag, og vi nøt turen hjem med aircondition. Dette var kort tid før eldstegutten meldte sin ankomst. På grunn av barna har airbagen i passasjersetet blitt koblet ut og inn igjen to ganger. Man skal nemlig ikke kombinere airbag og barneseter. Spesielt ikke hvis det er barn i det setet… Jeg håper airbagen fremdeles virker, jeg har aldri fått anledning til å prøve.

Jeg elsker å kjøre. Og Bilen har fått fartet ganske mye. Utallige mil har vi lagt igjen langs E134, mellom Bergen og Rjukan. Bilen var min gode venn og støtte da jeg rotet meg inn i hovedstaden, på stressende leting etter et trygt sted å parkere den. Den har hatt fraktet meg til Rogaland, via sørlandet og opp gjennom Telemark. Nordligste punktet på merittlisten er Lillehammer –kanskje ikke så mye å skryte av. Men tilgjengjeld har den vært helt sør i Danmark. Ja, Bilen har faktisk også vært i Tyskland.

Bilen er en skilsmissebil, og jeg fikk omsorgsretten. Den har nok ikke hatt spesielt mye samvær med far, men det har ikke vært noe problem. I alle fall ikke for meg og den. Bilen har aldri vært sær, og har ikke stoppet for meg en eneste gang. Den har likevel vakt bekymring, men det har vært av det økonomiske slaget. Det har ikke vært alvorlige sykdommer, men det koster jo å holde den frisk. Da hjelper det godt på at broren min er mekaniker. Han har fungert som en omsorgsfull onkel for Bilen. Det er vi veldig takknemlig for.

Vi har det bra sammen, Bilen og jeg. Den hoster og harker litt, men den gjør fortsatt sitt beste for å glede meg. Og det klarer Bilen. Jeg vil alltid huske dens trofaste dur, og bære alle våre gode minner med meg i hjertet mitt.