Tro og tvil -og fri vilje.

Får du noia av ordet "Gud"...? Da bør du ikke lese videre...

Jeg pleide å få noia av det ;-) Det er utallige bøker jeg har lagt fra meg nettopp på grunn av det. Jeg har ikke trodd på Gud. Jeg valgte å konfirmere meg borgerlig fordi jeg ikke trodde på Gud. Jeg har trodd at det finnes "noe", men har valgt å ikke kalle det Gud. Jeg giftet meg riktignok i kirken, men det var mer av tradisjon enn av tro... Jeg meldte meg ut av Statskirken for ett par år siden -og da oppdaget jeg Gud ;-) Men jeg er ikke kristen eller på andre måter religiøs av den grunn.

Gud, slik kirken fremstiller ham, har nok ikke passet meg helt. Jeg tror ikke på skyld, skam og Guds tilgivelse. Jeg tror nemlig ikke at Gud fordømmer! Slik jeg opplever det, er "Gud" den universelle kjærligheten, skaperkraften og lyset som vi alle bærer i oss. Men jeg føler meg nærmere Gud i naturen enn i en kirke.

Jeg har diskutert tro og tvil med en venninne. Hun sier hun ikke tror på Gud, for da hadde det ikke vært så mye jævlig som skjedde her på jorden. Om det fantes en Gud, så ville han ha ordnet opp for oss. Jeg er ikke enig. Er ikke det litt for enkelt? Men det fritar oss for ansvar selvfølgelig... Uansett hva du tror på, har du alltid fri vilje -til å ta dine egne valg. Du kan få veiledning, men om du velger å følge den er opp til deg selv.

Mange mennesker velger å ikke høre den lille, indre stemmen. Den som forteller deg hva som er rett og galt. Mye krangel og uenighet bunner i et ønske om makt -på alle plan, både mellom enkeltmennesker og mellom menneskegrupper. Makt er jo besnærende... -men det kan også være ødeleggende. Og Gud kan ikke lastes for enkeltmenneskers valg.

Men DU kan ta gode valg for deg og dine.